Tema har blitt erstattet av det nye læreverket Intertekst
   
  KAP. 2. EPISK DIKTNING
 
OPPGAVER
 
LÆRERRESSURS
 
RESSURSBANK
 
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18

Tolking av "Blues" av Jan Kjærstad

«Blues» av Jan Kjærstad fra novellesamlingen Kloden dreier stille rundt (1980)

«Blues» er en novelle fra Jan Kjærstad debutsamling. Tittelen tyder på at novellen har et sørgelig tema. Blues er navnet på den musikkformen de svarte skapte etter at de var ført til Amerika som slaver. Seinere har bluesmusikken blitt utviklet både av hvite og svarte, men grunntonen i den, sørgetonen, er beholdt. Novellen åpner med en strofe fra en bluestekst. Sammen med tekstens tittel blir det et varsel om noe vondt. En replikk i novellen lyder: «Blues, vet du, det er mørket som blir gjort synlig det.». Synliggjør Kjærstad noe mørklagt med sin «Blues»?

Motivet i teksten er et tilfeldig møte mellom tre fremmede på en T-banestasjon. I dette møtet skaper Kjærstad en situasjon som synliggjør fremmedfiendlighet og framvoksende nynazisme i det norske samfunnet. Det blir novellens mørke tema. Handlingen i novellen er konsentrert. Den forteller om en episode der en student som er hjemme fra kunststudier i Paris, går av T-banen. Et kvarter seinere går hun på en ny. For seint oppdager hun at hun er på feil spor. Flere feilvurderinger har forvirret henne. Hun kommer seg ikke av banen før hun er tilbake på den T-banestasjonen der turen hennes begynte. I løpet av ventetida på perrongen treffer hun to menn. Den ene er ung. Jenta synes han ser ut som en kjent kunstner. Hun tiltrekkes av ham og ønsker kontakt. Den andre er en eldre mann. Han skildres som alkoholisert og nokså nedslitt. Han ønsker kontakt med henne, men hun avviser hans invitt til samtale. Det knytter seg en viss spenning til hvordan hun skal takle situasjonen.

«Blues» er en tredjepersonsfortelling. Fortelleren deltar ikke selv i hendelsene. Det er likevel ingen objektiv forteller vi har med å gjøre. Fra første øyeblikk knyttes det bånd mellom leseren og én av personene i handlingen, nemlig jenta. Fortelleren har innsyn i henne, og i store deler av novellen følger fortelleren hennes blikk. Fortellerens innsyn er begrenset til jenta. De to andre personene får vi bare kjennskap til gjennom det jenta observerer, og gjennom det de selv sier og gjør når handlingen framstilles scenisk. Slik blir det skapt grobunn for identifikasjon mellom jenta og leseren. Det kan føles ubehagelig i novellens sluttscene, der jenta blir avslørt som dummere enn hun tror hun er.

Jenta forlater T-banen for å vente på den banen hun skal ta videre. Mens hun leter etter rett plass på perrongen, sammenlikner hun det hun ser, med Paris. Disse tilbakeblikkene skaper sterke kontraster mellom det norske og det franske. Jenta tenker på Norge som en provins og Oslo som en liten og idyllisk by. Hun smiler av Norge og tenker at det er ikke rart at «(…) nordmenn omtrent fikk nervøst sammenbrudd når de skulle ta tunnelbanen i metropolen Paris (…)». Hun er svært selvsikker og svært fornøyd med at hun har lært seg å mestre storbyer, lært å omgås mange og ulike mennesker og lært å forstå seg på kunst – tror hun. Hun har et selvbilde som ikke helt står i forhold til måten hun opptrer på i den situasjonen der leseren blir kjent med henne.

Den unge mannen i teksten er blond og atletisk. Han følges av blåfarger – blått skjerf, blå bukser, blå øyne. Han går i militærstøvler. Han sier ikke et ord og oppfører seg svært reservert. Etter at jenta har mistet ham av syne et øyeblikk, kommer han og setter seg på samme benk som hun. Der fordyper han seg i ei bok. Jenta kan ikke se hvilken bok det er, men hun antar at det er «de mest dyptpløyende ting». Hun lar seg fascinere av hans ytre og tillegger ham egenskaper som han slett ikke har. Han går kledd i saueskinnsjakke. Det skal vise seg at han er en helt annen enn det hun innbiller seg. Han er en ulv i fåreklær.

Den gamle mannen er heller ikke det han ved første øyekast ser ut til å være. Han går kledd i en slitt, mørk frakk og ei skitten skjorte. Skjorta er åpen i halsen, han er ustø i gangen og bærer på poser med vinflasker. Dette slitte og fattigslige ytre står imidlertid i klar kontrast til den åndelige rikdommen mannen viser seg å bære på. Møtet mellom ham og jenta er skildret i en scene der kontrasten er svært stor mellom det inntrykket vi får av ham gjennom jentas tanker, og det inntrykket som skapes når han selv snakker. Hans ankomst varsles med godt bluesspill. Det er grunn til å tro at det er den gamle mannen selv som spiller. Han veier seg på ei vekt og utbryter: «Mene, mene tekel.» Jentas smil skulle tyde på at hun forstår hva han sier. Uttrykket er fra en fortelling i Det gamle testamentet, der det en beskjed fra Gud om at noen er veiet og funnet for lett. Den gamle mannens selvkritikk står i klar kontrast til jentas selvsikkerhet.

Etter at den gamle mannen har satt seg på benken, smiler han til jenta. Han ser at hun leser om maleren Picasso, og prøver å innlede en samtale om kunst. Han nevner både Picasso, det berømte veggmaleriet «Nattverden» av Leonardo da Vinci og komponisten Ravel. Dette har han greie på. Det samme har jenta. Likevel er hun ikke det minste interessert i å innlede en samtale, hun som i Paris lett «(…) kom i snakk med folk», og som «(…) elsket å diskutere musikk og malerkunst … hun kunne prate i timevis.» Han forteller også at han har sittet i konsentrasjonsleir i Sachsenhausen, fordi han ikke hadde blå øyne. Heller ikke dette vekker jentas interesse for en samtale, enda hun har stor interesse av å lese og lære om Picasso som malte bilder av de fattige og lidende. Mannen har også humor. Han prøver å slå en vits om at han har vært på Grønland. Jenta forstår vitsen, men heller ikke nå blir hun mer vennlig stemt mot ham.

Mannen vil dele vin med de to ungdommene som venter på T-banen. Jenta har ost i veska. Gutten har en loff som stikker opp av bagen. Til sammen skulle det bli et fint måltid. Denne situasjonen alluderer til nattverden, der Jesus holder sitt siste måltid med disiplene før Judas forråder ham. I novellen blir det ikke noe felles måltid, men sviket blir en realitet.

Varslene om den gamle mannens tilstand er tydelige. Han kommer inn på perrongen og roper ut en selvkritikk så sterk at den må tolkes som selvforakt. Han bøyer seg over skinnegangen der det står tydelige skilt med advarsler, og han forteller om en venn som kastet seg framfor et tog. Likevel forlater de to unge ham. Den unge mannen vet nok hva han gjør. Jenta er mer i villrede.

Miljøet i novellen er kaldt og hardt. T-banestasjonen er av grå betong, og i undergangen er det ei jerndør som er påmalt rasistiske slagord. Det er vinter. Det harde og kalde i de fysiske omgivelsene forsterkes av årstida. Miljøet rundt personene blir en parallell til møtet mellom dem.
Novellen har en svært overraskende slutt. Når gutten og jenta går på T-banen, blir de sittende rett overfor hverandre. Hun håper fremdeles på kontakt og får et brydd smil av ham. Da han tar av seg hanskene, finner fram den tjukke boka og åpner det blå skjerfet i halsen, går det med et sjokk opp for henne at gutten neppe er kunstner eller filosofistudent. Han har en medaljong med nazisymbol rundt halsen. Boka han leser, gir fordypning i blandingen vold og sex. Svarte tusjflekker på fingrene knytter ham til de rasistiske slagordene skrevet med tusj i undergangen. Det er ikke så rart at han trekker skjerfet tettere sammen i halsen når den gamle mannen sier han har sittet i Sachsenhausen.

Jenta har gått på feil T-bane, hun har tatt grundig feil av to personer, og hun tar feil av seg selv. Disse feilvurderingene får ingen fatale konsekvenser. Hun må igjen skifte bane, men det går greit. Den gamle mannens liv er allerede ødelagt av gammelnazister. Hun kunne ikke ha gjort noe for å bøte på det. Den unge gutten åpner ikke for kontakt som kunne korrigere ham. Feilvurderingene er likevel grove. Hun ser ikke at den gamle mannen og den unge gutten begge er bærere av andre verdier enn dem som kommer til uttrykk i det ytre. Hun ser ikke at Norge ikke er så lite og oversiktlig og så idyllisk som hun vil ha det til. Jenta klarer å komme seg over på rett T-bane, men når novellen slutter, er hun ikke kommet lenger enn hun var da den begynte – i alle fall ikke på det ytre planet. Er hun kommet lenger i sin selvforståelse og i sin forståelse av Norge?

Novellen står i samlingen Kloden dreier stille rundt. Er Jan Kjærstads «Blues» en sørgesang over at menneskene lærer så lite av historien og ikke ser faren for å gjenta feil? Eller er den en sang som minner om feil som er gjort, slik at de ikke blir gjentatt? Novellen lar dette stå åpent. Jenta på T-banen må snart skifte bane videre. Det er henne leseren følger. Vi får håpe at erfaringene hun nettopp har gjort, har skjerpet henne noe, slik at hun kommer på rett spor.