Tema har blitt erstattet av det nye læreverket Intertekst
Du er her: Hovudsida  >  Tema vg1  >  2 (Episk diktning)   >  LÆRERRESSURS  >  Ættesagaens form og verdier
   
  KAP. 2. EPISK DIKTNING
 
OPPGAVER
 
LÆRERRESSURS
 
RESSURSBANK
 
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18

Verdier og fortellemåte i ættesagaene (Eks.: Soga om Gunnlaug Ormstunge)

Særtrekk ved innhold og form i de norrøne ættesagaene
• Motiv: konflikt og samarbeid mellom mektige ætter på Island
• Tema: kamp mot skjebnen, kamp om makt, ære, ettermæle og arv, troskap og svik, hat, hevn og kjærlighet
• Fortellerens posisjon: Fortelleren står utenfor handlingen og er objektiv
• Komposisjon: Handlingen blir fortalt kronologisk, og i innledningen blir begivenhetene plassert i tid og på sted. Samtidig blir personene introdusert, og deres slektstilhørighet. Slekta føres gjerne helt tilbake til den første som kom fra Norge. Viktige ting som skal skje, blir ofte varslet, for eksempel gjennom drømmer som folk forteller om. Fortelleren veksler mellom å referere handlingen og framstille den scenisk. Dramatiske hendelser dramatiseres. Udramatiske hendelser refereres kort. Innslagene av skaldekvad utdyper en stemning eller en situasjon i handlingen.
• Personskildring: Personene framtrer som typer. Helten er gjerne stor, gjæv og et godt mannsemne. Personene skildres direkte av fortelleren første gang vi møter dem. Dette bildet utfylles seinere gjennom hvordan andre omtaler dem. Denne direkte personskildringen utdypes videre indirekte gjennom det personene selv sier og gjør.
• Miljøskildring: Sagaene er fri for skildringer av natur og miljø.
• Stil: Korte, sideordnede hovedsetninger. Nøktern språkbruk. Ingen bildebruk. Litotes (underdrivelse, svakt språklig uttrykk som er brukt for indirekte å framkalle en forsterkning av det som blir sagt). Sarkasme (spydighet, spott, hån) i replikker.


Tekst: Soga om Gunnlaug Ormstunge (utdrag)
No fór Gunnlaug frå Lade med seks mann, inn til Levanger. Han kom dit om kvelden den dagen Ravn sjølv femte hadde fare derifrå om morgonen. Derifrå fór Gunnlaug til Verdalen, og om kvelden kom han jamnan dit Ravn nett hadde vore. Gunnlaug heldt fram til han kom til Sul, øvste garden i Verdalen, og derifrå hadde Ravn fare om morgonen. Gunnlaug drygde da ikkje, men fór vidare straks om natta, og om morgonen i solrenninga såg dei kvarandre. Ravn var komen til ein stad der det var to vatn, og mellom vatna var det nokre slette vollar, som heiter Gleipnesvollane. Fram i det eine vatnet stakk eit lite nes, som heiter Dinganeset. Der på neset stansa Ravn og følgjet hans, fem til saman. Grim og Olav, frendane hans, var der med han. Og da dei møttest, sa Gunnlaug: «Det er godt at vi har råka einannan.» Ravn svara at han ikkje kunne laste det, «og no kan du velje som du vil,» seier han, «anten vi skal slåst alle eller berre vi to.» Gunnlaug sa at det kom på eitt ut for han. Da sa frendane til Ravn – Grim og Olav – at dei ikkje ville stå der og sjå på medan dei slost, og det same sa Torkjel Svarte, frenden til Gunnlaug. Da sa Gunnlaug til jarlsmennene: «De skal sitje her og ikkje hjelpe nokon, men fortelje om møtet vårt.» Og det gjorde dei.
Sidan gjekk dei mot kvarandre, og alle slost manneleg. Grim og Olav gjekk begge mot Gunnlaug og slost stordjervt, men enden på hopehavet deira var at han drap begge, men sjølv vart han ikkje såra. Dette sannar Tord Kolbeinsson i det kvedet han dikta om Gunnlaug Ormstunge:

Før han Ravn fekk røyne,
raske menn han felte.
Gondul unnte Gunnlaug
at Grim og Olav fall.
Kaut han stod i kampen,
kvat i kvasse bloddrev;
heltar tre han sende
heim til Odins hall.

Ordforklaringer
Gondul: en valkyrje – gudemøy som hentet falne hærmenn til Odin i Valhall
kaut: stolt, kry
kvat: livlig

Ravn og Torkjel Svarte, frenden til Gunnlaug, hadde søkt mot einannan, og Torkjel fall for Ravn og lét livet sitt. Og alle mennene deira fall til slutt. Da slost dei to, Ravn og Gunnlaug, med store hogg og kvasse åtak; dei gjekk på einannan reint i ofse. Gunnlaug hadde sverdet Adalrådsnaut, og det var eit særs godt våpen. Gunnlaug hogg omsider til Ravn eit veldig hogg; det tok foten av han. Ravn fall ikkje likevel, men drog seg baklenges bort til ein stubbe og stødde seg på den. Da sa Gunnlaug: «No er du ikkje kampfør; eg vil ikkje slåst lenger med deg, ein skamfaren mann.» Ravne svarar: «Det er så at leiken har gått ille ut over meg, men enda kunne eg vel greie meg ei tid om eg fekk noko å drikke.» Gunnlaug seier: «Svik meg da ikkje om eg hentar deg vatn i hjelmen min.» «Ikkje skal eg svike deg,» svarar Ravn. Så gjekk Gunnlaug til ein bekk og henta vatn i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot det med venstre handa, men med sverdet i den høgre hogg han til Gunnlaug i hovudet så det vart eit ovstort sår. Da sa Gunnlaug: «Ille sveik du meg no, og umannsleg fór du fram mot meg som trudde deg.» Ravn seier: «Det er sant, men det dreiv meg til dette at eg ikkje unner deg Helga den fagres fangtak.» Så slost dei på nytt i ofse. Men til slutt gjekk det så at Gunnlaug vann på Ravn, og Ravn lét livet sitt der. Da gjekk jarlsmennene fram og batt for såret i Gunnlaugs hovud. Han sat imedan og kvad denne visa:

Ravn, den dugande drengen,
djervleg til strid meg møtte,
hardt sine hogg han førte,
hugheil var all hans ferd.
Krigar, i kvasse åtak
kunne du sjå i dag at
sverdhogga mot meg susa
stormkvast på neset her.

Ordforklaring
hugheil: trygg og frimodig

Sidan stelte dei med dei falne, sette så Gunnlaug på hesten hans, og nådde heilt ned til Levanger med han. Der låg han i tre dagar og fekk all teneste av presten. Så døydde han, og vart gravlagd ved kyrkja. Alle tykte det var stor skade dette med Gunnlaug og Ravn, at dei skulle late livet sitt på denne måten.


Kommentar til verdier og fortellemåte i et utdraget fra Soga om Gunnlaug Ormstunge

Islendingesagaene forteller om kamp mellom mektige menn og mektige ætter som levde på 900- og 1000-tallet. Hvem som har skapt sagahåndskriftene, som i dag er kildene våre til denne rike kulturarven fra Island, er det ingen som vet. Det vi vet, er at sagaene har levd i muntlig fortelletradisjon i et par hundre år, fram til de ble festet til pergament på 1200- og 1300- tallet. Soga om Gunnlaug Ormstunge forteller om skalden Gunnlaug Ormstunge, hans kjærlighet til Helga, hans utenlandsferder og hans skaldekunst. Sagaen er egentlig et trekantdrama, der kjærligheten mellom mann og kvinne spiller en avgjørende rolle for personenes skjebne.
Handlingen i sagaen er i korthet denne: Den unge islendingen Gunnlaug ber om å få feste barndomsvennen Helga den fagre, før han drar til utlandet for å lære seg andre folks skikker. Gunnlaug er en urolig sjel og har en skarp tunge, derav tilnavnet Ormstunge, og Helgas far er ikke trygg på at han er det mest høvelige giftet for datteren. Han går likevel med på å inngå en avtale om at Helga skal vente på Gunnlaug i tre år. På sine reiser utenlands treffer Gunnlaug både konger og jarler. Den skarpe tunga hans fører ham opp i mange vanskeligheter, men hans evne til å dikte berger ham også ofte ut av vanskelighetene, og gir ham både rikdom og ære. I Sverige treffer han islendingen Ravn, som han fornærmer mens kongen hører på. Dette hevner Ravn ved å dra til Island for å fri til Helga. Gunnlaug blir forsinket på hjemveien, og Ravn får gifte seg med Helga. Men Helga liker det lite. Etter at Gunnlaug er kommet tilbake til Island, blir ekteskapet mellom Ravn og Helga helt umulig. Det er Gunnlaug Helga elsker og vil ha. Konflikten har kommet til et punkt der en av mennene må dø. Holmgangen på Dinganes markerer det endelig vendepunktet i kampen de begge fører for å vinne Helga, og for sin ære og sitt ettermæle.
Fortelleren i sagaen står utenfor handlingen og har ikke innsyn i deltakernes tankeliv. En slik fortellerposisjon gir inntrykk av objektivitet, og er ment å gi troverdighet til det som blir fortalt. Før kampen begynner, blir to av jarlens menn, som følger Gunnlaug, satt til å overvære kampen, slik at de kan fortelle til andre hva som har skjedd. De fungerer som sagaens sannhetsvitner. Den samme funksjonen får kvadene. Tord Kolbeinssons og Gunnlaugs kvad gir poetiske øyeblikksbilder fra kampens hete.
Fortelleren refererer Ravn og Gunnlaugs bevegelser fra det ene navngitte stedet til det andre, fram til de finner hverandre på ei slette i soloppgangen. Når noe viktig skal sies, eller når noe viktig skal skje, skifter alltid sagaen fortellemåte, fra å referere handlingen til å framstille handlingen scenisk. Replikkene som faller når de to møtes, er knappe: «Det er godt at vi har råka einannan,» sier Gunnlaug, og Ravn svarer at han ikke vil si imot.
Denne saklige og snaue uttrykksmåten er typisk for stilen i islendingesagaene. Virkemiddelet blir ikke mindre tydelig i kampscenen som følger. Folk faller for fote i et blodig sverdslag, men sagaen sier bare at de falt. Når Gunnlaug hogger foten av Ravn sier fortelleren ikke mer enn at Ravn trekker seg bort til en trestubbe og støtter seg på den. «No er du ikkje kampfør; eg vil ikkje slåst lenger med deg, ein skamfaren mann,» er Gunnlaugs kommentar. Men under denne kontrollerte og knallharde overflaten syder hevn og uforløst lidenskap. Når Ravn gir sin overmann banesår mens Gunnlaug hjelper ham med å drikke vann, bryter han alle æresbegreper. Ravn er klar over at dette fratar ham et godt ettermæle, «... men det dreiv meg til dette at eg ikkje unner deg Helga den fagres fangtak» – fører han som sitt forsvar.
Gunnlaug og Ravn er begge typiske norrøne mannsidealer. De er driftige, modige, ærekjære og hevngjerrige. Likevel er de klare kontraster. Gunnlaug er lys, og han har lett for å vinne både ære og gods. Ravn har et mørkere sinn, og han håndterer ikke vanskelige situasjoner like suverent som Gunnlaug. Begge faller de for egne grep, en skjebne som er spådd dem alt i sagaens åpningscene.
Soga om Gunnlaug Ormstunge er spennende. Den er kort og klar i komposisjonen. Hovedhandlingen varsles i drømmen som setter handlingen i gang, parallellhandlinger skaper en klar spenningskurve i de to rivalenes kamp om kvinnen de begge vil ha, og hovedpersonenes ordkunst lager spenstige scener og poetiske stemninger.
Holmgangsscenen der Gunnlaug og Ravn treffes for siste gang, er en klassisk scene fra sagalitteraturen. Kampscener er det mange av. At heltene faller i kamp om en kvinne, er mer uvanlig.